Med inkassovirksomhet menes ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre. I tillegg omfattes oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse. Inkassovirksomhet kan bare drives av foretak som er registrert i foretaksregisteret og har bevilling.
For å opprettholde lønnsomheten i bransjen synes det nødvendig med en sterk oppmerksomhet mot produktutviklingen. For å kunne konkurrere på lengre sikt, er det en oppfatning i bransjen at foretakene regelmessig må være i stand til å kunne tilby et ganske vidt spekter av tilleggstjenester utover selve gjeldsinndrivelsen. Inkassobyråene er for en stor del blitt fordringsadministratorer i vid forstand, og det virker som om næringslivet og deler av det offentlige i økt grad finner det hensiktsmessig å sette bort til inkassobyråene de arbeidsoppgavene som knytter seg til fakturering, reskontroføring og inndriving av utestående fordringer. Også «factoring» med og uten kredittelement er aktuelle tjenester i denne sammenhengen. I enkelte konserner blir det opprettet foretak for å drive alle disse typene virksomhet på en måte som (lovlig) utnytter mulighetene fullt ut. En av de avgjørende suksessfaktorene i inkassobransjen er dessuten utviklingen av elektroniske saksbehandlingssystemer med kapasitet til å behandle store datamengder. Nøyaktighet og effektivitet i disse produksjonssystemene antas å ha sentral betydning både for lønnsomhet og med hensyn til korrekt pågang overfor skyldnerne.
Myndighetene, herunder Kredittilsynet setter strenge krav til inkassoforetakene og hver enkelt aktør er avhengig av bevilling (foretak og evt. personlig). Det fokuseres spesielt på at foretakene holder klientmidlene atskilt fra foretakets egen midler og at disse avstemmes regelmessig. Det sendes inn halvårlige rapporter til Kredittilsynet hvor det blant annet opplyses om regnskapstall og relevant statistikk og opplysninger om inkassovirksomheten.
