Vannforsyning og avløpsrensing er sentrale elementer i samfunnets infrastruktur. Kvaliteten på tjenestene er av stor betydning for drikkevannskvalitet, helse og miljø. Forbrukerne betaler årlig i størrelsesorden 7,5 milliarder kroner i vann- og avløpsgebyrer. Grove anslag indikerer en samlet gjenanskaffelsesverdi av anleggene som benyttes i frembringelsen av tjenestene (vannverk, renseanlegg og ledningsnett) på 200-300 milliarder kroner.
Ansvaret for leveransene av tjenestene ligger i kommunene. Noen kommuner har valgt å organisere deler av virksomheten i interkommunale selskaper. Private leverandører benyttes i stor grad på deloppgaver knyttet til investeringer i anlegg og utstyr, men i mindre grad for driftsoppgaver. Sektoren er preget av mange små aktører og lite effektiv drift.
VA-sektoren står overfor store utfordringer i årene fremover. Store reinvesteringsbehov, økte ambisjoner og implementering av EU-direktiver gir store investeringsbehov, med tilhørende krav til innsats av menneskelige og finansielle ressurser. Dette vil for det første forsterke sektorens (selverkjente) hovedproblem; fremtidig tilgang på kompetanse. Gjennomsnittsalderen på dagens ansatte er høy, og tilgangen på nytt personell med relevant utdannelse betenkelig lav.
Vann og avløpssektoren er organisert som monopolvirksomhet. I et monopolmarked må prisene reguleres for å unngå at leverandørene utnytter forbrukerne. Gebyrene innen VA-sektoren fastsettes i dag innenfor rammene av en tradisjonell selvkostregulering. Samlede inntekter fra forbrukerne skal ikke overstige kommunens samlede kostnader, inklusiv en definert avkastning på investert kapital.
Kommunal- og Regionaldepartementet har igangsatt et utredningsprosjekt for å vurdere andre måter å regulere VA-sektoren på, for å effektivisere sektoren. I denne forbindelse vil man vurdere en reguleringsmodell som ligner på reguleringen av elnett.
